Bingo, ett spill som knuser drømmer.

Ja, jeg spiller bingo. Jeg legger meg flat og innrømmer det uten å være flau over det.
Faktisk spiller jeg bingo regelmessig. En gang hver sjette uke...

Det har seg sånn at på alle plattformene jeg har jobbet på i Nordsjøen arrangeres det bingo annenhver søndag, og da må man jo være med. Det er jo tross alt den kvelden iløpet av fjorten dager at ikke de fleste ligger på lugaren og tukler med sin egen ipad eller ser på tv.
Prøv forresten ikke å avlys bingoen..... Da blir det bråk, det kan jeg love dere. Menn i 40, 50 og 60 års alderen som har gått og gledet seg til turens høydepunkt i opp mot to uker kan blir svært grinete om de ikke får spille bingo den ene kvelden. ....  Det kan jeg love dere.
Men nok om det. Jeg skal jo se disse mennene i øynene seinere også...  ;-)

I kveld var det endelig bingo i oppholdsrommet, og muligheter for å være litt sosial utenom arbeidstiden. Noen rotter seg sammen og skal se film på lørdagskveldene bare for å ungå at det skal gå rykter helt inn til land om at de er bingospillere, men jeg tar sjansen..
Er det noe som skjer der man kan møte litt andre folk enn de man vanligvis henger med hele turen så må man jo være med på det.. Dessuten kan man jo se film alle de andre dagene også...

Tilbake til dette syndens spill som gleder enkelte og knuser alt håp for andre.
Jeg fikk alltid høre i oppveksten at den som taper i spill vinner i kjærlighet.
Dersom dette gjelder andre veien også, og om man teller med alle årene som er gått siden jeg ble skilt burde jo jeg vunnet førstepremie i hvert eneste bingospill.

Så var det dagens begivenhet da.
Det spilles fire omganger, med premie på 4 hjørner, 1, rekke, 3 rekker, og fult hus.
Noen ganger er jeg bare ett tall i fra før en eller annen dust roper «BINGO» og stikker av med premien...
Noe av det verste er egentlig at alle de som ikke vinner, klapper for den som har vunnet... Jada, han var kjempeflink og nappet premien rett foran nesen på meg, han må jeg klappe for....
Vel, jeg biter tennene sammen og fortsetter med godt mot. Her er det kun full fokus på egne brett som gjelder, og kanskje noen taktiske slengbemerkninger for å klusse med motspillernes konsentrasjon..
I tredje spill skjer det. Det nermer seg fult brett og når jeg bare har ett tall igjen må jeg reise meg. Reglene er slik at man må det når man bare har ett tall igjen. Det er tre stykker som står fra før, og for hvert tall som ropes opp er det flere som reiser seg. Jeg kjenner at håpet om å vinne de relativt flotte lysestakene sakte forsvinner for hver eneste som reiser seg.
Vi er til slutt 17 stykker som står og har ett tall igjen... Hva er sjansen nå??
Der ropes det «63,.... Olga 63,... 6,.... 3.»
I all min begeistring roper jeg «BINGO!!!» og gliser.
På vei mot dommerbordet for sjekk av brettet mitt oppdager jeg uvanlig mye folk som går samme vei.... Vi er ni stykker som har bingo samtidig!!!! «NI STYKKER!!!!»
Det skal jo ikke gå ann....

Her hadde jeg fått maksimal uttelling på brettet mitt, jeg var først med 24 rette tall, og så må jeg opp i ny loddtrekning med åtte andre spillere. Er det mulig???
Selvfølgelig taper jeg trekningen, både om lysestakene og den ene termokoppen som var trøstepremie. Kun to av de ni som hadde fult hus fikk premie, mens vi syv siste fikk ikke en dritt..
Snakk om å få snudd barnslig vinnerglede til følelsen av urettferdig nederlag ved hjelp av loddtrekning.
Vi hadde jo allerede vunnet «loddtrekning» ved å være først med 24 rette tall, og så skulle vi tape alt igjen..

Tilbake i sofaen sitter min «gode» kollega (La oss kalle han Odd) og gliser....
Han hadde tidligere «tapt» loddtrekning om 4 hjørner, som er laveste premie, men han fikk ihvertfal en rasp i trøstepremie.... 

Han fikk trøstepremie for 4 hjørner, men jeg fikk ikke noe for å få trukket alle 24 tallene på brettet...
Håper han putter raspen i baklommen og sklir ned trappene, helt fra 7. til 1. etasje....
Bingo er ett urettferdig spill som gir oss falske forhåpninger og trøkker oss ned i driten etterpå...
Får vel bare prøve lykken igjen om 6 uker....